Den første gangen jeg trodde jeg skulle dø, var på jobb. Blei brått svimmel, det prikka i hele kroppen, mista følelsen i hele venstre side. Trodde jeg skulle dø, blei livredd og begynte å hyperventilere.
Jeg hadde i lengre tid vært sliten og trøtt, kom liksom ikke i gang før langt ut på dagen, gjerne etter middag som jeg ofte spiste i ett-tida i forbindelse med jobben. Frykten for å dø kom nå hver dag. Jeg hadde det greit en times tid etter jeg stod opp, men så satt symptomene inn. Voldsom svimmelhet, prikking i venstre arm og bein, for så å miste følelsen i hele sida. Hver morgen i denne perioden endte med hyperventilering.
Ubehaget varte hele dagen, allikevel dro jeg på jobb. Frykten for å besvime eller dø, var der hele tida. På vei hjem om ettermiddagen stoppa jeg bilen i veikanten og sov en time for å greie oppgavene som venta hjemme. Jeg som hadde vært aktiv og i meget god form og spist det vi betegna som sunn mat, var nå et totalt vrak. Legen kunne fortelle meg at alle prøver var helt fine, jeg var frisk og fikk beskjed om ikke å kjenne så mye etter symptomer.
Andre ting jeg opplevde i denne tiden var dårlig hukommelse, konsentrasjonsvansker, følelsen av å være utenfor min egen kropp, lysskyhet, utmattelse, irritabilitet, voldsom hodepine og angst for store rom og mye mennesker.
Det første vendepunktet kom på et innkjøpsmøte hos en leverandør. Jeg fikk som vanlig symptomene, blei bleik og forlot rommet. Ei jente fulgte etter og kunne fortelle at jeg hadde lavt blodsukker. Hun kjente seg igjen fordi hun hadde hatt føling i forbindelse med diabetes. Jeg fikk noe frukt og følte meg bedre, men blei fort dårligere og måtte dra hjem.
Jeg foreslo for legen dette med lavt blodsukker. Han kunne fortelle at jeg ikke hadde diabetes og derfor ikke kunne ha lavt blodsukker. I løpet av en periode målte legen blodsukkeret når jeg var hos ham, nivået var alltid normalt. Så blei jeg oppmerksom på at for å sjekke dette måtte jeg ta en mer omfattende sukkervannstest på fastende hjerte (som det det første næringsinntak om morgenen). Jeg forlangte en slik test, troppa opp på legekontoret fastende på morgenen og fikk målt blodsukkeret til 4,1. Normalt, var legens kommentar. Jeg hjem med beskjed om å komme tilbake om to timer etter å ha drukket et glass med oppløst druesukker.
Det som nå skjedde, var at jeg blei tottalt utmatta og trøtt, lå og sov i to timer og hadde store problemer med å komme meg opp igjen. Hos legen fikk jeg nå målt blodsukkeret til 3,7. Legens kommentar var at det var litt lavt, kom igjen om en time. Det samme skjedde igjen. Jeg har aldri vært så trøtt, sovna straks. Det var om mulig enda verre å komme seg tilbake. Denne gangen var resultatet 3,9 og legen var strålende fornøyd, jeg desto mer frustrert. Så dårlig som jeg var, og så var alt normalt!
Så kom det neste vendepunktet. Jeg oppsøkte en homøopat og fortalte henne om symptomene mine og resultatene av sukkertesten. Hun kunne fortelle at jeg hadde kommet til rett sted, at hun hadde studert dette fenomenet. Hun kommenterte at min prøve var helt syk. Blodsukkeret skal aldri være lavere etter to timer enn det var fastende. Hos meg var det lavere også etter tre. Jeg fikk beskjed om hvilke matvarer jeg skulle spise og hvilke jeg skulle unngå for å stabilisere blodsukkeret. Kort fortalt gikk det ut på å spise mest mulig fett og protein, og minst mulig karbohydrat. Store tilskudd av D og C-vitaminer, krom (stabiliserer blodsukkeret og motvirker søthunger) og antioksidanter. Jeg fant selv ut at jeg trengte mer ro, hvile, søvn og alenetid, mindre stress både på jobb og hjemme. Det har tatt lang tid, jeg har lært mye, men jeg har blitt frisk.
