En liten historie om den sultne gutten som blei servert godteri

I går satt jeg på bussen mot Sørlandet og fikk ta del i utfordringer som følger med det moderne, vestlige kostholdet. Det var snakk om en liten familie på tre, mor og to barn. Jeg hadde håpa på en rolig tur nedover, men timene skulle vise seg å bli alt annet enn behagelige. Moren var en skravlebøtte uten like. Maks tid kjeften var lukka var 5 sekunder. Og hu snakka ikke akkurat lavmælt. Dama var kontrollfrik og skulle alltid holde styr på hva ungene dreiv med. To episoder:

”Du tok ikke med deg genseren din?” ”Nei” ”Når vi går ut for å ha pause, og når vi kommer inn igjen, så er det blitt kveld. Da er det blitt kaldt og du kommer til å fryse. Og da skal du ikke klage på at du har lagt igjen genseren i bagasjerommet!” ”Neida”

”Vil du ha vepsebol? Du kan få rosa eller svart. Vil du ha rosa eller svart? Vil du også ha vepsebol? Rosa eller svart? Surt eller sterkt?”

”Nå har vi to igjen. Broren din vil gi dem til deg” ”Jeg vil ikke ha dem” ”Vil du ikke ha dem? Skal Robert få dem da? ” ”Ja” ”Men da lover du og ikke bli sint eller mase om dem seinere” ”Jada”

Jeg er oppgitt, forsøker å lese, men blir stadig avbrutt av disse lange rekkene med monologer og dialoger. Så begynner den ene sønnen å bli sulten. ”Jeg er sulten”. Mora gir ham en yougert med tuttifruttikuler. Like etterpå ”Jeg er mer sulten”. ”Vi har ikke mer mat, men du kan få vepsebol?”

Tida går, mora kjefter, maser i et sett og oppfører seg barnslig. Sønnen prater mindre, han har ringt pappen og savner ham. ”Er du lei deg? Hvorfor er du lei deg?” ”Gjett så kan jeg si det om du har rett” ”Vi tar det ikke nå. Det er mange folk på bussen”. Gutten gråter, han sier han har vondt i hodet. ”Jeg er sulten”, sier han stadig. ”Når vi kommer til stoppestedet kan vi kjøpe den bolla du likte med melis på toppen”

De prater stadig om mat, om bollene de skal kjøpe.

Gutten begynner å få vondt i magen. Har huepine og vondt i kroppen. ”Hva hjælper mot huepine? Jeg har hørt sitron” ”Det trur jeg ikke. Det var en undersøkelse på det. At femti prosent av dem som hadde huepine, hadde drukki for lite vann i løpet av dagen. Du hadde vondt i kroppen, har du sovi i en dårlig seng hos pappa?”

Gutten er skikkelig sulten nå. Det viser seg at han bare har spist to loffskiver, en yougert og noen vepsebol. Og det er alt – hele dagen. Klokka nærmer seg sju om kvelden. Mora sier han kan få så mange boller han vil. Sønnen vil ikke ha boller, han vil ha ordentlig mat. ”Jeg vil ha ordentlig mat”. Jeg syntes han virkelig får sagt det. Mora sier at hun skal skyndte seg inn å kjøpe en hamburger så snart de stopper. Dessverre stopper ikke bussen. Det er en og en halv time igjen og han er fortvila. Gråter desperat. ”Jeg har vondt i hue og i magen og i hele kroppen” Han ligger med huet mot vinduet. Jeg føler så sjukt med ham! Veit akkurat hvilken følelse han sitter med. Veit hvordan kroppen hans verker, hvordan blodsukkeret synker og desperasjonen gjør sitt inntog. Mora sier at med en gang de går av skal de gå på Oscars å kjøpe hamburger. Men ingenting hjelper når det står i, han er sulten og fortvila. Mora prøver å gi ham vepsebol, han dytter hånda hennes vekk. ”Jeg vil ha ordentlig mat”. Så er det en som snur seg og sier:

”Jeg har en boks med oppskåra lammeskjøtt, om du vil ha?”